Vi setter oss spente ned inne på Sushi Roll, restauranten som du må ta deg gjennom for å komme til vår utkårede omakasebar. Derfra venter vi på å bli eskortert ut i bakhagen og inn til det som på dette tidspunktet var byens eneste av sitt slag. Vel fremme hos den erfarne sushikokken Bobby Buaprakone finner vi oss til rette på barkrakkene og ser utover innredningen som er preget av treverk, åpen kjøkkenløsning og en bar som fyller nesten hver kvadratmeter av rommet. 

På anlegget surrer lo-fi toner stille i bakgrunnen, mens Bobby forklarer oss hva vi er i ferd med å være med på. Første bud, her opererer de ikke med meny utenom drikkekartet.

 – Omakase betyr egentlig bare “overlat alt til kokken”. Her finnes det ikke noe meny, og bitene vil variere etter hva vi har fått inn, forteller han.

‍En maktdemonstrasjon med kniven

Han kvesser den skarpe kniven og skjærer tynnskårede biter av tørrmodnet laks, hamachi, kveite, tunfisk og kamskjell. Fersk wasabi skrelles og legges ned i en “hemmelig” saus av typen ponzu. Han forklarer at wasabien skal virke forebyggende mot utskillelsen av fordøyelsessafter og være bakteriedrepende når du inntar rå fisk. 

– Akkurat den der er det mange som misforstår. Det samme med hvordan du inntar sushien. Når du spiser nigiri er det delen med fisk som skal dyppes i sausen, og det er også delen med fisk som skal treffe tungen først.

Første bit ankommer. En deilig laksesashimi med jalapenokrem til. Her måtte vi ta spisepinnene og samle sammen hver eneste dråpe med krem etter fisken var spist opp, for så godt var det.

De neste bitene som serveres på et skjellformet fat i gullimitasjon er ikke noe dårligere. Vi er redde for at det aldri vil være mulig å spise sushi i Bergen igjen, men vi er fortsatt ikke helt sikre. Så kommer en nigiri av kamskjell med en trøffelponzusaus til. Der var det ikke mye tvil lenger, og vi må nesten spørre hvordan det er med bookingen fremover. Ingen tvil om at vi må tilbake, og det ganske fort. Vi er bokstavelig talt 'flabbergasted' etter første bit.

– Vi er faktisk fullbooket ut året. Konseptet er sånn at du booker via instagrammen vår, og det er gjester som har vært her før som får førsteretten. Likevel venter vi nok noen avbookinger i sommermånedene, så det er lurt å spørre om å få komme på venteliste.

Har vi tålmodighet til det? Vi utforsker drikkekartet som har noen japanske øl, et lite utvalg hvitvin og bobler. Vi får beskjed om at drikkekartet vil utvides etter hvert, og det er vi enige i at er en god idé.

‍ – Er det mulig å få sake her?

 – Nei, det er ingen som vil ha det. Men som sagt kommer vi til å utvide med mer drikke etter hvert. Nå holder vi på å gå oss inn, smiler han.

‍Mye kvalitet for pengene‍

Omakasen har cirka 14 serveringer og for det er prisen å betale 800 kroner per person. Når vi påpeker hvor god pris det er, forklarer han ydmykt at det er fordi han, til tross for sin lange erfaring, er relativt ny på omakase-feltet og derfor vil gå seg inn litt i starten. Han har også tenkt at det er viktig å ha en pris som sørger for at omakasebaren hans ikke blir reservert for de spesielle anledninger, men at det kan være et sted man kommer tilbake til månedlig, om så. 

Vi digger det vi hører, og sitter med store glis i det neste rett settes foran oss. Vi begynner å nærme oss slutten, og etter en rekke av sashimi- og nigiribiter med ulike ponzusauser, som vi forøvrig endte opp med å drikke til slutt, er vi kommet dit hvor Bobby skal briljere med sine flamberingskunster, på henholdsvis kveite, kamskjell og tunfisk. De er nøye penslet med en søt glaze på toppen og ingefær på siden. Orgasmisk. Nå sitter vi fremme i stolen.

 Det er også litt overraskende hvor godt denne ene rieslingen passet til samtlige av rettene. Spiseopplevelsen avsluttes med en halv appelsinbåt. Vi kunne fått en syrlig matcha hvis det var fine dining, forteller han, men hele poenget er «å ikke avslutte med noe søtt». Point taken. Etter en slik spiseopplevelse er det eneste vi savner en lounge man kunne tatt et siste glass før man forlot åstedet, men i dette tilfellet var det rett ut igjen i dagen og bare nyte hva vi nettopp hadde vært med på. Rett frem nydelig.