I den norske filmbransjens seks viktigste roller er to av tre menn. Slik har det vært fra 2012 - 2022 med liten endring ifølge Norsk filminstitutt (NFI). Da Amie Tangen var produsent på en selvstendig kortfilm sammen med hele 13 kvinner og tre menn, ønsket hun å sette lys på dette.

– Vi var hovedsakelig kvinner, utenom noen assistenter og en lydmann. Det er spesielt gøy at alle lederrollene var kvinner, fordi det er ikke vanlig, forteller Celine. Sammen med hovedrolleinnhaver Oleysa Burtseva og regissør Celine Marthinussen, stilte hun til intervju med Utetrend for å snakke om filmen «Elsket ett sekund for lenge».

Sammen med 14 andre, produserte de filmen som hadde opptak i mai i år. Produksjonen deres var ikke koblet til Noroff Høyskole til tross for at mange av medlemmene går i utdanning der. Med hjelp av utstyr fra organisasjonen Bakom og en bred gruppe med ivrige talenter og 12 000 kr fra egen lomme til produsent, foto og regi. De fikk også litt støtte fra en spleis de opprettet i forbindelse med produksjonen.

– Det var en litt annen vibe, litt tryggere kanskje. Alle tar vare på hverandre, det var ikke langt unna at noen ropte “hei skal du ha vann, skal du ha mat, skal jeg ta koppen din, skal jeg gjøre alt for deg," sier Olesya Burtseva med latter.

I 2018 var det stor debatt om Arbeiderpartiet sitt mål om å kreve en 50/50 fordeling av kvinner og menn i filmbransjen, med et mål om å nå minst 40 prosent kvinner i regissørrollen. Slike tiltak og diskusjoner kan fort skape store endringer. I 2019 begynte året med kun én av 9 filmer som ble ledet av en kvinnelig regissør, men senere mot høsten var hele ni av 16 filmer produsert av kvinnelige regissører, dermed endte det med å være over en 56 prosents fordeling til kvinner.

– Jeg tror det er viktig fordi kreativitet kommer fra alt mulig og det å ha kvinner og menn sammen tror jeg kan skape noe kult. Det hadde vært gøy å ikke bare gjøre det med menn hele tiden og heller ikke bare kvinner, men et mangfold, sier Marthinussen,

Filmen handler om Leah som akkurat har mistet samboeren sin Max. Vi blir fort introdusert til Leah, som ikke ønsker noe å gjøre med Max sine foreldre, begravelsen eller andre minner om han. Gjennom en rekke flashbacks får vi vite om det giftige forholdet hun hadde til Max og hennes smerte ved å henge fast i minnene han har lagt bak seg.

Kvinner velger ofte ikkje kameraavdelingen

Produksjonsgjengen forteller at produksjonen gikk smidig med god tid til å ta vare på hverandre og tid til å nyte prosessen. Men hvordan påvirker egentlig det faktum at det var så mange kvinner og så få menn, var det fordeler eller ulemper? 

– Vi skulle gjennom en del vanskelige scener, så jeg var veldig på at jeg ønsket en kvinnelig fotograf. Det er noe når man kommer så tett opp i Olesya, så er det kanskje en trygghet å ha en jente der. Det var også betryggende for meg at hun følte seg trygg avslører Marthinussen.

Fotoavdelingen har vært et mannsdominert yrke i mange tiår. Blant annet helt tilbake til NRKs filmkurs som varte mellom 1964-1973, der kun åtte av de 61 var kvinner.  På dette tidspunkt den eneste  filmutdanningen vi hadde i Norge. I dag er det kun én av disse kvinnene som jobber som fotograf i NRK. Denne skjevfordelingen er kanskje koblet til He-man-myter som at man må ha store muskler for å bære kamera, man må være bestemt, tørre å stikke seg frem og være rask. Spørsmålet er om det er dette som fører til de beste bildene, og hvem har sagt at en kvinne ikke kan besitte de samme egenskapene? Andre kvalifikasjoner som et godt øye for detaljer, ta seg tid der det trengs og ha god kommunikasjon kan være like relevant som andre ferdigheter, uten at dette er utelukkende kvinnegenskaper, slik det ofte kunne fremstilles.  

– Jeg håper at jenter kommer til å gå mer for kameraavdelingen. Det er veldig kult, i hvert fall hvis flere jenter tør å være skuespillere.

At de tør å prøve nye ting, ikke bare gå for de rollene de får, som når det er en produksjon som sier “vi trenger kostyme, kjenner hun, vi tar henne inn.” At de får lov til å gå for alt mulig som egentlig er veldig mannsdominert, forklarer Marthinussen.

– Det er noe med det å vise at det går an å få til det samme med kun kvinner, og at det går an å få til noe bra. selv om man ikke har den samme muskelkraften til å bære på kamera, men det er klart at man får det til, legger Tangen til.

Samarbeid på filmsett er avgjørende

Å være på filmsett kan være en hektisk og svært krevende prosess hvor ting ofte går i ett. Selv når alt går bra stilles det store krav til kunnskap og ferdigheter både foran og bak kamera. Da gjelder det at de riktige stemmene kan bli hørt og at alle får tilgang til å utføre jobbene sine. Fordommer som fører til diskriminering kan føre til at personer ikkje får mulighetene eller tilgangen til å gjøre det de trenger. En stor del av en filmproduksjon er å få personer til å stole på deg, både de som jobber foran eller bak kamera, institusjoner og støtte og til syvende til sist publikum.

–  I media får kvinner et rykte på seg at det er mye intriger og det er mye spill. Da er det fint å vise at stort sett er det ganske hyggelig. Det er ikke så mye drama og styr, det er profesjonelt, fastslår Marthinussen.

– Det var INGEN INTRIGER!! INGEN INTRIGER!! skyter Burtseva inn.

Utviklingen i bransjen 

Selv om utviklingen går sakte fremover gir tallene fra Norsk Filminstitutt (NFI) et håp om en voksende interesse blant kvinner. Flere kvinner generelt søker høyere utdanning, men også utenfor høyskoleutdanning finnes det andre muligheter til å komme inn i yrket. Organisasjoner som Bakom setter opp kurs og har utstyr til låns. Marthinussen nevnte også at flere av kvinnene på produksjonen ikke hadde vært så mye på filmsett tidligere. Et voksende filmmiljø, ikke bare i Bergen, men hele Norge trenger å ha et fokus på å fremme og gi de neste generasjonene muligheter, både menn og kvinner.

– Jeg tror egentlig ikke bransjen bryr seg så mye om det er gutter eller jenter, så lenge de er der for å gjøre en god jobb, sier Marthinussen.

–  Det skal liksom ikke være  “oi,det er et jentecrew!”, men heller “det er et crew og det er tilfeldigvis kun jenter med”, legger Tangen til.

I en debattartikkel fra 2024 har blant annet Sigmund Holm, leder i Vestnorsk filmkommisjon påpekt at filmbransjen i Bergen har vokst enormt de siste årene. Med produksjoner som Krigsseileren som endte på Netflix og nyere Victoria må dø som inngangsporten til fjordene står vi med Europas mest attraktive innspillingssteder. Men fremdeles går over 90 prosent av omsetningen i den norske film- og tv-bransjen til Oslo. 

– Når man får det til i et såpass lite miljø som filmmiljøet i Bergen er, så gir det kanskje litt mer håp om at det går an i litt større filmmiljøer også. Hvis vi kan få det til, så må det gå an andre steder også, forteller Tangen stolt.

Marthinussen forteller at ideen til filmen kom til henne for to år siden. Etter å ha hatt flere nylig single venner som åpnet seg opp til henne om problemer de hadde i tidligere forhold, stilte hun spørsmålet til seg selv “hvorfor først nå og ikke før?”
Hun nevner at det ikke handlet om vold og slikt og at dette er bare er med i filmen for å krydre den litt, men hun har en teori om at det handler om at det er tabu og at folk har et ønske om å speile forholdene sine som bra og uten problemer. Marthinussen ønsker at filmen skal minne folk på hvor viktig det er å prate med noen og ikke holde på vonde ting alene.

Når intervjuet nærmet seg slutten spurte jeg jentene om de hadde noe mer de ønsket å tilføye.

– Ingen har fått rollen fordi de er kvinne, sier Tangen bestemt.

‍