_{Foto: Ole Kristian Olsen}

– Vokste du opp i Chicago, du? Heftig.

– Nei, nei. Jeg vokste opp her. Ka då?

– Manageren din sa du var fra Chicago, og at jeg kunne spørre deg litt om det.

– Ahh, Chicago på Sletten, ja. Ha-ha, ikke USA, liksom.

Dype, nøttebrune øyne lyser mot meg og et smil former seg på andre enden av bordet. Det er Adam Chamek Chouja (24), byens nye R&B-håp, stjerneskudd og låtskriver, som sitter og ser på meg. Man kan nesten se at han har sett mye. Nå er mange i ferd med å se Adam. Han er på vei til å tre ut fra skyggene og kaste seg ut i en verden av some, promotering, liveshows og EP-slipp, og med god backing fra blant andre Girson Dias og managementet Mothership Stories blir han pushet til å utvide komfortsonen.

– Jeg har nettopp feiret Id, en slags julaften for muslimer, forteller han.

– Så.. jeg er rett og slett litt sliten, men dette er veldig gøy, da. Jeg liker å snakke om musikk.

Familiens sorte får

Han vokste opp i Sandviken fram til han var fire år gammel sammen med sin enslige mor. Før han var fire bestemte hun seg for å gi sønnen sin ett år i Marokko hos besteforeldrene. Morsmålet måtte inn. Han husker ikke mye, men lyder og lukter har festet seg. Aller mest musikken. Old school rytmer, arabiske trommer, marokkansk «gimbri», Cheb Bilal og Rai.

Første musikkminne var det morens onkel som sto for. Den eneste karen som ikke var streit på hele morssiden. Morfaren var general i militæret i Marokko, og resten av familien hadde også tilknytning til militæret og andre mannsdominerte yrker. På farssiden gikk det i seiling og mange familiemedlemmer var tilknyttet marinen. Men denne onkelen spilte både gitar, trommer og piano. Han representerte noe helt annet.

– Han spilte til og med triangel, og det er det vel ingen som gjør. Kan man si det i det hele tatt? Spille triangel, liksom?

Etter han kom tilbake fra Marokko, flyttet den lille familien på to videre til Sletten der han vokste opp. Tiden der formet mye av det som i dag er hans musikalske identitet. Det samme gjorde det å vokse opp med en ung mor. Hun fikk Adam da hun var 20 år. MTV surret i bakgrunnen hjemme hos den lille familien med Blue, Kelly Rowland, Nelly, B2K, 50 Cent som hang dinglende ned fra taket i musikkvideoen til «In da club» og Pussycat Dolls med Nicole Scherzinger i spissen, dansende på 12 centimeter høye stiletthæler. Lille Adam var fascinert, men lot det bli med tanken.

– Tenk da, en fire år gammel gutt som ser på TV og bare synes det han ser er superkult. Men jeg turte ikke prøve meg selv. Jeg hadde heller ingen eksponeringsbehov på den tiden, sier han og smiler forsiktig.

‍– Det er den angstfølelsen jeg snakker om

Han drikker tre raske slurker av vannglasset før han drar opp laptopen med alle godsakene. 

– Nå skal du høre. Han klikker ivrig rundt  i mappene som er satt i system. Inne i en av dem ligger det gull. 

Den kommende EP-en begynte han på i september sammen med produsent Stian Gunby. To måneder senere hadde de seks låter klare. Han drar oss gjennom fem forskjellige sjangre over seks låter. EP-en i seg selv representerer en kjærlighetshistorie og et forhold. Første spor, låten «Tåkete» åpner en verden av tvil og forvirring. Adam vet ikke hvor han er eller hva han vil, og setter spørsmålstegn med et komma.

En jente introduseres og allerede på neste låt er Adam kommet seg videre og har konkludert med å være ærlig med henne. Spor nummer to er selve konfrontasjonen «Ærlig». Etter å ha kommet seg greit igjennom det hele introduseres låten «NIMBUS», et annet ord for den grå skyen som former seg over hodet på en tegneseriefigur når det er grunn til forvirring.

– Det er den angstfølelsen jeg snakker om, den jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.

På låten «Hele dagen» har det gått litt tid. Han møter igjen jenten på byen og kjenner at han vil være med henne igjen. Det er savn og spenning som er hovedtemaet i denne låten. Vi nærmer oss enden på visen når låten «Ingen hemmelighet» introduseres. Her stiller han spørsmål til om forholdet kan reddes. Kan det det?  

– Så på den siste låten er det på tide å legge frem ordene. Da er vi på et sted der vi ikke skal være vanskelige med hverandre mer. Den heter  «Ta min hånd».

– Er det deg dette handler om?

– Nei, dette er bare en historie. Men så kunne det like gjerne vært det, sant, svarer han hemmelighetsfullt.

Låtskrivingen har gjort han mer ærlig med seg selv og andre. Den åpenheten har dryppet på andre områder i livet som ikke har noe med musikken å gjøre. 

– Det har alltid vært en slags kodeks i mitt miljø at man ikke skal spørre om hjelp eller vise seg for sårbar. Jeg tror det går på stolthet, som har vært en stor del av kulturen og miljøet, men det har jeg valgt å legge litt ifra meg. Det er nok litt igjen å gå, men jeg har blitt mye bedre på det, og har lært mye av de rundt meg. Jeg spør om hjelp når jeg trenger det, slår han fast.

Å komme i kontakt med sin “feminine” side

Nå håper han at han kan vise andre at det å synge ikke er feminint, men heller en mangelvare blant menn. 

– Man skal uansett ikke være redd for å komme litt in touch med sin feminine side som mann. Så jeg har veldig lyst til å inspirere og drive frem flere mannlige sangere her i Bergen. 

I oppveksten på Sletten dyrket de alle ledd av hiphop-kulturen. Fra beatboxing til graffiti, fete sneakers og old school rap fra 90-tallet og tidlig 2000. Det naturlige valget ville være å føye seg inn i rekken av bergensrappere, men så fikk han tross alt Whitney Houston inn med morsmelken. 

– Jeg valgte nok også å synge fordi jeg føler at alle kan rappe. Og det er ikke vondt ment mot noen, men jeg føler det. Ikke nødvendigvis rappe på en god måte, du må jo kunne flowe og putte bar for bar hvis du skal være god, men det er i hvert fall hundre prosent sikkert at ikke alle kan synge, begynner han:

– Så jeg vil heller høre på noen som kan synge, selv om jeg har hørt på rap og hiphop så lenge jeg kan huske. Det er mer sonisk deilig og man får frem følelser enda bedre da, synes jeg.

– Det hadde han helt rett i

Etter å ha sluttet på fotball i ungdomstiden tok skole, kjærlighet og festing over. Det som ble igjen fra det gamle livet var musikken og vennene. De hadde alle bare ventet på at Adam en dag skulle slippe musikk.

– Jeg gikk i studio en dag på den tiden og fant ut på stedet at jeg kanskje var litt flink likevel. Sånn holdt jeg på lenge, men så møtte jeg Rohat Ciftci, en artist fra Oslo. Han sa jeg hadde en syk stemme som jeg burde bruke. Det samme hadde hele guttegjengen min sagt lenge, men kanskje det bare måtte komme fra noen som han.

Etter en spillejobb på nattklubben NATT i Bergen, møtte han Girson Dias som står bak Full Effekt Records og Full Effekt Booking. Han hørte Adam synge på engelsk og vippet en melding noen dager senere: «prøv å lage noe på norsk, det treffer det norske publikummet litt mer direkte» sto det. 

– Og det hadde han jo helt rett i, du får med deg akkurat hva som blir sagt på norsk, og det treffer hardere. Det kom veldig naturlig for meg å skrive på norsk.

‍