Av: Andrea Havre

Da du bråvåknet den morgenen, femten minutter senere enn planlagt, til årets første snø og viten om at trafikken trolig sto i stampe, fordi det gjør den alltid første dagen snøen faller — tenkte du på det da?

Da du endelig satt i bilen på vei til kontoret, i den forventede køen, med varmen og morgenradioen på, etter å ha levert barnet ditt i barnehagen med kun minimal mengde grining — tenkte du på det da?

Da du kom til kontoret og kunne se en full kanne med nytraktet kaffe, og hørte kollega etter kollega si “god morgen”, med ulik grad av positivitet og glede (noen satt jo i samme bilkø som deg, mens andre gikk rett inn på bybanen) — tenkte du på det da?

Da kollegaen på pulten vedsiden av inviterte deg med til kantinen for å spise overpriset, varm lunsj — tenkte du på det da?

Da du gikk inn i barnehagen og så barnet ditt i rød kjeledress og matchende votter lyse opp ved synet av deg, og ordet “mamma” runget fra rutsjebanen — tenkte du på det da?

Da dere var på butikken for å handle middag, og barnet ville ha alt fra seigemenn til rosenkål, og du igjen og igjen måtte svare nei til frossenpizza til middag, til tross for at ingenting fristet mer enn å slippe å lage middag — tenkte du på det da?

Da du pakket barnet ditt godt inn i en tykk dyne med supermann-sengetøy, leste et eventyr og kysset den myke, varme pannen god natt — tenkte du på det da?

Da du etter hundre "mamma, jeg sover ikke!" endelig kunne gå ut av rommet og legge deg til rette i sofaen, med beina ved siden av samboerens bein, før du trykket “play” på serien du hadde gledet deg til siden du våknet om morgenen — tenkte du på det da?

Da du la deg, to timer etter du i følge deg selv “burde”, i en varm seng, ved siden av personen du elsker, i et trygt land hvor det som, om noe, forstyrrer nattesøvnen din er barnet ditt som har mareritt og ikke barnet ditt som lever i et mareritt — tenkte du på det da?

Tenkte du på hvor heldig du er?