Sommeren for to år siden oppsto et samarbeid som skulle bli viktig. Det var nemlig da Ole Marius Elvestad og Oscar Bøe i På Film møtte regissør og manusforfatter Gunnbjörg Gunnarsdóttir, som la et spennende manus på bordet. Manuset endte opp som kinosuksessen «Victoria må dø».

– Ting har definitivt gått veldig fort. Dette er et samarbeid som oppsto på grunnlag av god kjemi, noe som er utrolig viktig når man skal jobbe så tett sammen, innrømmer Gunnarsdóttir og utdyper:

– Jeg tror ikke filmen hadde fungert så bra, hvis ikke vi tre hadde det så gøy sammen på kontoret. Vi ler mye, jeg kjenner jeg blir fnisete bare av å snakke om det. Det hjelper å jobbe med folk som er morsomme når man skal lage en morsom film, konstaterer hun.

Utfordrer fordommer og stereotypier‍

Morsom film har det blitt. De to første ukene etter premieren har «Victoria må dø» vært den mest sette kinofilmen i Norge. Med Ine Marie Wilmann som den “onde” stemoren, radarparet Mille Sophie Rist Dalhaug og Sverre Thornam som det utspekulerte søskenparet Hedvig og Henrik, og Leo Ajkic som den balkanske leiemorderen Carl, ligger alt til rette for et plot utenom det vanlige. Som et underliggende tema gjennom hele filmen ligger budskapet om fordommer, stereotypier og de nye familiekonstellasjonene barn må forholde seg til, ofte uten å ha ønsket det selv.

– I mine øyne må ofte barn ta ansvaret for at det skal funke i en moderne familie, og i filmen ender det med at barn går ganske drastisk til verks fordi de har en far som ikke tar nok ansvar hjemme for at ting skal fungere. I tillegg har vi perspektivet med leiemorderen som blir nøye valgt ut med bakgrunn i fordommer. Og det er fordommer som barna har blitt opplært til å ha, og som vi absolutt har i vårt samfunn her i Norge, og vi har det spesielt mot enkelte innvandrergrupper som vi tenker at vi kan kjøpe og betale for å gjøre jobber vi ikke har lyst til å gjøre selv, slår Gunnarsdóttir fast.

Vil si noe med filmene sine

Både produsent Elvestad og Gunnarsdóttir har vokst opp med stemødre. Men selv om de har gått for en tematikk de selv kan kjenne seg igjen i, minner de om at det er en fiksjonsfilm det er snakk om. 

– Vi har begge erfaring med stemødre, og selv om det kan være noen likhetstrekk med våre stemødre og Victoria i filmen, er det heldigvis gode relasjoner. I tillegg hadde jo Gunnbjörg skrevet manuset før hun kom til meg, betrygger Elvestad og ler. 

– Jeg ble kjent med min stemor da jeg var 14 år, så det er nok ikke den enkleste tiden å få en ny person inn i huset sitt. Så den tematikken tror jeg nok er gjenkjennbar for mange. Jeg håper filmen kan åpne opp for nye diskusjoner.

– Jeg har og en stemor, ish. Hun kom inn i livet mitt i 2019, så jeg kaller hun faktisk «stemor-ish», sier Bøe. 

Helt fra manuset ble skrevet, sammen med Rolf-Magne G. Andersen, har Gunnarsdóttir hatt ambisjoner om å lage en kinofilm. Etter at hun møtte Elvestad og Bøe fikk hun raskt støtte fra Vestnorsk Filmsenter og etter hvert Mediefondet Zephyr, som virkelig trodde på de tre som et team. 

– De kjente også til Oscar fra noen tidligere møter og var imponert over hans tilnærming til film. 

Bøe er, i likhet med Gunnarsdóttir, glad i å lage filmer med et underliggende budskap og et skråblikk på samfunnet. 

– Det stemmer at jeg har lyst til å lage filmer som utfordrer vårt priviligerte samfunn. Det samme gjør Gunnbjörg , men vi har litt ulike tilnærminger. Her har hun jo for eksempel valgt å bruke satire i en familiefilm, men det er det samme skråblikket. Vi tør å pushe grenser og si noe med filmene våre, og det tror jeg kan være en av grunnene til at vi får støtte til prosjektene. Vi er glad i å skrive om ting som betyr noe, forteller Bøe.

Et nøye kuratert univers

«Victoria må dø» har et nøye kuratert univers med et slags Wes Anderson-preg over de estetiske rammene. Så langt øyet kan se er det bilfrie gater, pastellfarger og et Bergen som bader i sol i hvert eneste bilde. For å jobbe frem et troverdig univers for en ganske så usannsynlig handling, ble det gjort designmessige grep ved hjelp av den danske produksjonsdesigneren Josephine Farsø, blant annet kjent for samme jobb i filmen The Holiday. 

– For å kunne lage dette universet måtte vi raskt sette noen regler. Det er for eksempel ingenting svart i filmen. I tillegg er hver eneste frame nøye utvalgt og gjennomtenkt, det samme gjelder for hvilke hus som er med, hvilke farger det er på dem, hva som ligger på bakken. Det vises ingen boss i filmen, og alle kostymene er like nøye utvalgt som alt annet, forklarer regissøren og røper at det var en bil de ikke fikk flyttet, men det løste de ved å pakke den inn i busker og presenninger.

Filmen viser Bergen fra utallige vinkler med vakre bilder fra Fjellsiden og Skansen, spaserturer på Bryggen, actionscener fra Nygård og bryllupsfest på Hjellestad. 

‍– Hva har vært det morsomste med å lage denne filmen?

– Det begynte å bli morsomt når filmen var ferdig og anmeldelsene begynte å komme, kommer det raskt fra Elvestad.

– Det sier produsenten, ja. Jeg synes det var veldig kult å sitte midt i byen med fullt crew og se engasjementet fra alle som var med, og føle på det samholdet vi hadde på settet. Alle var så giret, og det å se alt fra stylist til rekvisitør og produksjonsleder presse seg rundt den lille monitoren for å se at alt gikk som det skulle, det var helt perfekt, fastslår Bøe. 

– Okei da, jeg hadde jo faktisk en liten rolle som politi i filmen, hvor jeg står bak på en politibåt, det var jo både gøy og spennende. Og så var det veldig gøy første gang vi viste filmen for barn i en kinosal. Å se reaksjonene deres var magisk, svarer Elvestad etter litt mer betenkningstid.

Samlet stjernelag fra Bergen

Noe av det filmen har fått mest skryt for er castingen, gjort av Alicia Casting fra Bergen. Også her viser byen seg fra en god side, med bergensere i hovedrollene, bak kamera og på produksjonssiden. 

– Ine Wilmann var den første jeg kom på at jeg ville ha med, fordi hun er så utrolig versatil i rollene sine. Og så har du Leo som jeg fikk høre at var en utrolig fin fyr å jobbe med. I tillegg har han jobbet mye med fordommer i programmene sine, så det passet perfekt. Hovedrollene Mille og Sverre hadde også en utrolig god kjemi seg imellom og er en fin kontrast til hverandre, skryter Gunnarsdóttir.

I en scene hvor søskenparet Hedvig og Henrik lager kirsebærkompott med cyanid en helt vanlig ettermiddag på kjøkkenet i Kalfaret, kan du høre en pop-punklåt jazze opp den absurde scenen. Musikken som pakker inn filmen er gjort av Yngve Sætre fra Duper Studio og Olav Øyehaug.

– Yngve har gjort en super jobb med musikkuniverset, og filmusikken Olav Øyehaug har levert er helt unik. Lyden fra en mobiltelefon er det for eksempel han som har laget. Og han fikk tydelig regi, men frie tøyler likevel. Så man kan si vi har prøvd å samle et stjernelag fra Bergen i alle ledd, bedyrer Gunnarsdóttir.

Satser videre

– Og så må jeg få lov til å takke Ole for at han er så kvalitetsbevisst. Han har vært veldig nøye på at vi skulle ha toppfolk alle steder vi kan, og det har vi fått til.

Suksessen med filmen har gitt mersmak. Nå lover På Film å satse enda mer «på film» fremover, og kan røpe at neste prosjekt allerede er i gang. 

– Vi har definitivt hevet ambisjonsnivået etter dette, sier Elvestad. 

Så til det store spørsmålet: Hvordan gikk det med Victoria, måtte hun dø?

– Det må du nesten se filmen for å få vite, svarer Elvestad med et blunk.

Skaff deg biletter til filmen her.

‍