– Jeg trengte et stort mål å jobbe mot

_{Foto: Ole Kristian Olsen}

Det regner sidelengs på USF Verftet denne morgenen og det er så vidt man kan skimte den store plakaten av dagens intervjuobjekt gjennom bilruten. «Eirik Aas» står det med store bokstaver. Røkeriet. 16.mars klokken 18:00. Ingen tvil om hvem, hva og hvor det skal skje om bare få dager. Hovedpersonen selv kommer løpende inn døren på Kippers noen minutter forsinket. I det han slenger seg ned ved bordet, blir det vanskelig å unngå å legge merke til den franske teksten «verden eller ingenting» som dekorerer overarmen, også navnet på platen han ga ut i 2021. Å fylle Røkeriet alene er ingen enkel jobb. Forsiktig og ydmykt beveger vi oss inn på temaet. 

–  Satt deg et hårete mål?

–  Jah.

–  Ja?

–  Jeg satt det for ett år siden. Jeg trengte rett og slett et stort mål å jobbe mot, sier han og smiler litt nervøst, men med glimt i øyet på samme tid.

‍– Det var helt uaktuelt fra min side

Han har spilt på Verftet tidligere, men da som en del av gruppen «Hester V75». Rapgruppen til en guttegjeng på Bergen Handelsgymnasium som laget låter og slapp dem samme dag. Kompisgjengen som samlet seg rundt en mikrofon for første gang på et skoleball på St.Paul skole. Etter første låten løp alle ut.

– Så dårlig var det, faktisk. Æsj, mimrer Eirik.

Det var mange scener å velge mellom for en solokonsert i Bergen, men valget mellom klubb- og storscene er så og si ikke-eksisterende, så han gikk for det som føltes som mer enn han kunne takle for ett år siden. Nå, derimot, er han klar. 

– Jeg har bestemt meg for å bare gå opp på den scenen og spille for de som er der, enten det er fem personer eller 1000. Og uansett har jeg vokst veldig på det å skulle nå ut til folk. Kanskje det ikke lønner seg i dag, men det vil nok uansett ha en langsiktig effekt. 

Han er oppvokst på Eidsvågneset og har fire soloalbum under beltet. I de samme gatene han trasket rundt som liten, løper han nå rundt på busstoppene og henger opp plakater. Han har til og med tatt turen til Fyllingsdalen for å gjøre det samme. I et stille sekund går det opp for han at det er hans eget ansikt som ser tilbake på ham. Solokonserten er et faktum.

– Jeg følte nok at jeg hadde stagnert litt der jeg var, så jeg måtte aktivt gjøre noe for å skaffe meg flere muligheter. Sånn var det med Hester V75 for lenge siden, også. Hvis ikke festivaler booker deg, booker du deg selv, sier han, mens han fikler litt med den store klokken på venstrearmen.

Tid. Eirik har følt tidspresset jo nærmere konsertdagen har kommet. På et tidspunkt foreslo bookingselskapet å flytte konserten, men Eirik sto fast på å gjennomføre. 

– Det var helt uaktuelt fra min side, slår han fast. 

Vi går ut igjen i det klissvåte regnet. Fotograf Ole Kristian dirigerer Eirik, som kun har tatt på seg en t-skjorte for anledningen, bort til plakaten av han selv som har fått mange kvadratmeters hedersplass utenfor Klokkertårnet. Tålmodighet, også i hardt vær, er en egenskap han har vist på flere måter så langt i intervjuet. 

‍Samplet A-Laget

Han hadde nylig konsert på Parkteateret i Oslo, byen han har forlatt Bergen for hele tre ganger så langt i sitt voksne liv. For å illustrere sin musikalske reise i ekte «8.mile-ånd» hadde han tre klesskift i løpet av settet. Første antrekk skulle nikke mot røttene i hiphop-kulturen, kjeledressen midtveis symboliserte tiden han jobbet som lagerarbeider i Oslo, og den tredje og siste omkledningen til et festantrekk skulle være feiringen av albumet «Posttraumatisk kjærlighetsforstyrrelse».

Albumet som nylig slapp har fått både ris og ros i pressen. Aftenposten gir han ros for å skildre tematikker som mannlig ensomhet, mens Bergens Tidene mener at han byr på «hjertesmerte og griseri» og trillet en treer på terningen. 

– De sikter nok til låten «Sexy», sier han og lener seg bakover. Han ler. 

Låten, hvor han har fått med seg Martin Hazy og Kjartan Lauritzen på hvert sitt vers, har rett og slett samplet A-Laget-låten med samme navn. Tung beat og drøye linjer er gjennomgående. Så hører det også til sjeldenhetene at bergensartister sampler hverandre, men det finnes gode grunner til at Eirik har sett hjemover, og ikke mot statene, når han skulle finne låten som kunne ta det tilbake til der det hele startet. 

– Folk husker nok kanskje ikke at de første låtene jeg kom ut med var ganske drøye. Jeg elsker å være drøy og grisete i språket, så jeg visste akkurat hvem jeg skulle ringe. Så sa jeg egentlig bare til begge to at de måtte gå inn i studio uten noen sperrer. Bare være så drøy som de klarte, og det klarte de, innrømmer 28-åringen.

A-Laget synes det var «kulere å pule». Eirik Aas rapper om undertøy fra Netty og et kjedelig sexliv. 

– Ja, det er drøyt, sikkert ikke noe mamma liker, men jeg liker det, flirer han. 

‍Maler byen rød

Linjen «maler byen rød med det knuste hjertet sitt» var inspirasjonen til forrige plate. Lenge lå det an til å bli en plate om tapt kjærlighet og ensomhet. 

– Men så tror jeg ikke at jeg skulle være han fyren som kom ut med et heartbreak-album. Så selv om jeg snakker om noen av de samme tingene, både på den platen og på «Posttraumatisk kjærlighetsforstyrrelse», så handler det egentlig mer om hvem du blir etter et brudd. «Å male byen rød» betyr for meg å gå ut på byen og feire. Jeg synes det er rart at supporterkulturen ikke har stjelt den, faktisk. 

– Nei, det var det Doja Cat som gjorde.

– Haha, ja. Jeg var faktisk før hun. Viktig å få med. 

Som barn hadde han nye interesser hver uke. Familien ble heller overrasket om noe ble varig. Men musikken har vært en konstant i et liv med mange variabler. Som voksen har han studert økonomi, noe som har gitt han bedre forståelse for hva som skal til for å leve av musikken. Men også mer forståelse for hva han har å tape. 

– Jeg tror derfor at det satt litt mer inne å holde på med musikk. Det tok noen år før jeg innså at jeg kunne prøve å leve av dette, og den økonomiske forståelsen har nok gjort at jeg også har gjort alt for å kunne leve av det. Men det går mer og mer opp for hvert år som går, hvor vanskelig dette er. Og jeg har nå vært ti år i dette gamet. 

‍Takker kompisene

Et annet prosjekt han er en del av, kunstnerkollektivet «Vibbefanger», endte opp med å låne ham penger for å kunne gjennomføre det ambisiøse prosjektet. 

– Det er nesten litt rart å tenke på at det vi startet for så mange år siden, ender opp med å bli det som har gitt meg de største mulighetene i karrieren, sier han og trekker frem flere av sine nærmeste kompiser for deres uvurderlige støtte. 

– Hvordan endte du opp i Hester?

– Jeg gikk i klasse med David (Grytten) Valdar (Nyvoll) og Rafi (Eish). David hadde hørt meg lage en tullelåt om designerklær og dop, og ville ha meg med. Jeg hadde nok minst å gjøre i det rommet, men alle som var der måtte legge ned et vers, og så ble vi til, på en måte….

Ved å rappe om designerklær og dop skilte han seg fra andre rappere som drev med selvopplevd historiefortelling over beats. Det Eirik rappet om hadde han aldri vært borti. Han bare trodde det var sånn det skulle være. I dag er han fortsatt inspirert av lyriske rappere og trekker frem Kendrick Lamar, Drake og J.Cole som inspirasjoner.

– Men det var nok Tyler The Creator, og for eksempel Yoguttene her i Bergen, som viste at man kunne rappe om helt andre ting. Det var litt viktig å se at man kunne gjøre det bra som rapper uten en heftig bakgrunn. 

‍Oslo < Bergen

På platen er de fleste låtene skrevet i Oslo: Birkelunden og Jernbanetorget nevnes oftere enn Torgallmenningen og Eidsvåg. Likevel suser «å komme hjem»-referansene jevnt gjennom hele albumet i det vi setter oss ned for å høre gjennom de 12 sporene med kjærlighetsforstyrrelser. Kjærlighetens veier er kanskje uransakelige, men Eirik har ransaket hele kartoteket av følelser på skiven.

Utgivelsen har fem gjesteartister som representerer livet i Oslo og karrieren i Bergen; GKR får skinne på «Aldri følt det samme», mens Martin Hazy og Kjartan Lauritzen tar ordentlig kvelertak på «Sexy». Låten «27» får en ny dimensjon med den silkemyke vokalen til B-Boy Myhre, og sist, men ikke minst kommer Angelo Reira inn og spicer opp «Ringer & plinger» med sin særegne takt og tone. 

– Det er et veldig bergensk preg over platen. Jeg spilte for eksempel inn verset med Martin Hazy her på Verftet. Og låtene er inspirert av hvor jeg er i livet nå. Det å være på farten, festpreget musikk. Jeg vinkler det alltid ut fra hva jeg synes er spennende der og da.

På ungdomskolen var det Lars Vaular som var helten etter et av hans første møter med norsk rap på en Vaular-konsert i Grieghallen. Vaular hadde sluppet «Solbriller På» og var en Gud på de fleste gutterom i Bergen. Etter ti år i bransjen, er han selv blitt en som yngre, håpefulle ser opp til. 

– Tenker du av og til på det?

– Ja, jeg gjør faktisk det. Det har sakte begynt å gå opp for meg at det jeg gjør kan bety noe for noen andre enn meg selv. Derfor svarer jeg alltid de som henvender seg, for jeg vet hvor mye det kan bety. Jeg har vært der selv, svarer han og smiler. 

‍