– Du, det er Master P, det der, ler Girson Dias og viser til bildet som har fått hedersplass på kontorveggen hans i Klokketårnet på USF Verftet. Jeg trodde det var Nate Dogg, men nå vet vi i det minste at vi har kommet til rett sted.

Vi har nettopp ankommet kontoret til plateselskapet Full Effekt Records og frivillighetsorganisasjonen «Femti-71», begge startet av Girson, kjent fra blant annet A-laget og NMG/G-huset. Ikke overraskende vant sistnevnte initiativ nylig Folkets pris for FNs Bærekraftsmål, så det er klart at vi måtte finne ut hva de 100.000 kronene skal brukes til fremover. 

«Det er viktig at vi ikke blir redde, men det er nå vi kan gjøre noe», oppfordret Girson fra scenen desemberkvelden han tok ordfører Marit Warncke i hånden og takket folket for prisen og stemmene deres. 

Han snakker om ungdommene: Utviklingen de siste 10-20 årene viser at narkotikabruk, og levekårsproblemer som følge av det, er voksende i den norske befolkningen, ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Trenden øker mest blant ungdom. Tall fra Ungdata viste lenge en reduksjon av regelbrudd og bruk av rusmidler blant unge, men de siste årene har det vært tegn til at denne trenden har snudd. «Hva kan jeg gjøre med det?» Girson hadde ingen planer om å sitte stille og se på.

‍En historie om et nabolag og en vennegjeng

I Loddefjord satt det en ung gutt på begynnelsen av 90-tallet som tidlig så verdien av engasjerte voksenpersoner i nærmiljøet.

– Jeg blir av og til bedt om å holde foredrag, og jeg har aldri vært noen foredragsholder, men da forteller jeg alltid historien min. Fordi det er noe verdifullt i den, begynner Girson.

– Og det er en historie om et nabolag og en vennegjeng. Han smiler.

De var barn av ungdomsklubben. Girson Felix Dos Santos Dias, som er hans fulle navn, har alltid vært energisk og sosial. Han vokste opp i et godt hjem med kjærlighet og oppmerksomhet, men det var også mange utenfor hjemmet som spilte en viktig rolle i å forme han i ungdomsårene.

– Den første konserten min var på en ungdomsklubb, mitt første møte med DJ-utstyr, og å arrangere noe, var på en ungdomsklubb. Det ble generelt satset en del på ungdomsklubber i Loddefjord i perioden jeg vokste opp, og vi hadde noen utrolig flinke damer som jobbet der. Spesielt en som het Elisabeth. De så ting i oss som vi kanskje ikke så selv, forteller han.

Det var Elisabeth som oppfordret han til å holde sin aller første konsert. 

– Tanken hadde aldri slått meg før det, presiserer han og ser bort på kompisen og Femti-71-kollegaen, Babak Ziai, som sitter i sofaen og fyller inn historier fra sin egen oppvekst på Østlandet.

– Jeg vokste opp uten en farsfigur, så det var viktig med gode rollemodeller utenfor hjemmet. Høres ut som en klisje, men folk som faktisk er fete med gode verdier, fastslår Babak og blir supplert av Girson: 

– Ja, og det var mange voksne rundt oss som tok det ekstra steget. Så det er godt mulig det ville gått bra med meg uansett, men jeg er veldig glad for at vi hadde ungdomsklubben, istedenfor å henge på kjøpesenteret eller vandre gatelangs. Så det jeg holder på med i dag er et godt resultat av det, at jeg nå er i posisjon til å gjøre noe lignende selv.

‍Verdiene fra Kapp Verde ble med hjem

«It takes a village to raise a child» er et afrikansk uttrykk, og i Girsons tilfelle en underliggende drivkraft, som ligger nærmere hjemme enn man kanskje noen gang vil kunne forstå her i Norge. Reisen hans startet på Kapp Verde. Et samfunn han beskriver som varmt og sosialt, men med sine helt egne utfordringer.

– Sånn som jeg husker det var det et samfunn hvor man tok vare på hverandre. Det var en del arbeidsledighet, mye utvandring, men det var lite nok til at alle kjente alle. Det var ingen ungdomsklubber og heller ingen som ble sendt på gamlehjem. Man fant rett og slett på ting sammen i nabolaget, mimrer han.

De holdt store gatefester, hentet strøm fra lyktestolper for å få fart på anlegget. Man delte på det man hadde, og ingen trengte å spørre naboen om å komme på besøk. 

– Det var bare å marsjere rett inn, ler han.

Han fikk med seg første klasse på Kapp Verde, men allerede neste år satt han ved sin nye pult på Nygård skole i Bergen. Noe av det viktigste han tok med seg fra Vest-Afrika var verdiene han hadde lært.

– Jeg måtte gå om igjen første året da jeg kom til Norge, så jeg så ut som en kjempe på de klassebildene fra Nygård skole. Og så tror jeg jeg har blitt veldig norsk siden den gang, innrømmer han.

– Kanskje det er et kvalitetsstempel?

Girson er kanskje mest kjent som en tredjedel av rapgruppen A-laget - den folkekjære trioen med drøye og referansrike tekster som ga sørstatsrap et hjem i vest. Dyrket i kommersiell leir og i subkulturene; for de sa det de mente, og mente det de sa. 

Arbeidet han gjør i dag er på mange måter bygget på samme filosofi som “laget” hadde den gangen de kjøpte CD-er på Clas Ohlson og brente sine egne låter. Og resultatet? Mixtapene delte de først ut gratis i bergensgatene, noen år senere var de for lengst ute av Bergen og spilte på scener over hele landet. 

– Det handler om å se seg rundt i rommet. Hvem sitter der? Hva er folk gode på? De første låtene vi spilte inn var på gutterommet til kompisen vår. Vi hadde jo ikke noe penger eller ressurser utover hverandre. Og hverandre er det viktigste man har. Det prøver jeg alltid å si til ungdommer, også.

Sett utenfra går det en rød tråd gjennom livet hans; hypeman for Lars Vaular, manager for unge musikktalenter, medlem i et av landets mest kjente kunstneriske kollektiv, og nå en tilrettelegger og pådriver for unge. Det handler om et felleskap. Labelet NMG/G-Huset er bygget på akkurat samme måte; Ikke et aksjeselskap, ikke et fysisk kontor. Mer enn noe annet et stempel. Likevel oppsøkte han advokat for å ta patent på navnet og logoen. 

– Kanskje det er et kvalitetsstempel? Ha-ha. Papirene ble underskrevet av meg, Lars, Leo, Vågard og P’en. Men utover det har John Olav brukt det, Fjorden Baby har brukt det, Petter Beyer…han tenker litt og fortsetter:

– Men det er ikke noe mer utover det. Det handler om et fellesskap, ja, og så gjør man det man vil med muligheten.

– Jeg ville gjøre noe for andre, ikke bare jage pengene

 I koronaåret ble det plutselig stille og tid til å tenke og klekke ut nye ideer. Han hadde allerede jobbet lenge med ungdommer via platesleskapet Full Effekt, men kjente at han kunne bidra mer, i en større kapasitet.

– Jeg følte at jeg var i en posisjon der jeg burde gjøre det. At å ikke gjøre det ville blitt feil. For jeg vet at det er unge folk som ser opp til meg, og så ønsker jeg å være et forbilde for andre i min posisjon med å gjøre noe for andre, ikke bare jage pengene.

I stiftelsen «Femti-71» skaper han møteplasser og aktiviteter for unge i form av kurs, arrangementer, og sosiale aktiviteter. Gjerne i perioder hvor mange drar på ferier.

– Da må de som skal være hjemme ha noe å glede seg til. Så jeg spurte meg selv “hva trenger de unge?” og kom frem til at de trenger et sted å være og de trenger noe å gjøre på, det er den enkle versjonen, forteller han og utdyper: 

– Jeg ser at det er mange bra kurs hos AKKS, men jeg lurer på hva kidsa på Landås, Stakken og Loddefjord liker, så da må jeg lage alternativer basert på det. Derfor er vi veldig hiphop- og R&B-basert.

Med seg på laget har han et styre som han ikke kan få skrytt nok av. 

– De er helt fantastiske og så kompetente på sine fagfelt. Dette er heller ikke noe betalt styre, så å se innsatsen de legger ned er bare rørende, skryter han.

De begynner allerede å se effekten av innsatsen som er lagt ned. Tidligere i år fikk han en telefon fra rektoren på Fridalen skole. Det resulterte i deres største prosjekt hittil. 

– Han inviterte meg på besøk og fortalte at han ønsket å holde skolen åpen hver fredag og lørdag, men han visste ikke hva han skulle fylle programmet med. Jeg synes det var en kjempeidé og lurte bare på hvorfor ikke alle andre skoler gjør det samme?

Slår et salg for Årstad bydel

I Årstad bydel, som Fridalen skole sogner til, lever hvert fjerde barn under fattigdomsgrensen. Dette er tall som har vært uendret de siste fire årene, men Girson velger å se mulighetsrommet som ligger i utfordringene.

– Jeg kan fylle de dagene med aktiviteter, sa jeg til han. Så da kan barna som går på Fridalen få komme og være med på kurs i beatmaking, redesign og lære seg DJ-teknikker. I tillegg kommer vi til å holde hallen åpen slik at de kan komme og spille basketball. Og det som er kult er at det ikke kommer til å være noen påmelding, for da mister man gjerne mange av de som trenger det mest. 

Han kommer selv til å være til stede i hallen hver fredag og lørdag fra januar. Det er også han som står for det meste av rekrutteringen. 

– Jeg er aktivt ute og snakker med ungdom. Og hvis jeg møter en som har lyst til å være med på noen av kursene våre, så skal de ikke trenge å melde seg på et påmeldingsskjema. Det er jo ikke alle som har en e-post en gang, det må man huske. 

Selv droppet han ut av skolen som ung, og har siden den gang alltid hatt jobb. 

– Det var nok ikke så lurt, men jeg har aldri drevet dank. Jeg har nok ganske god arbeidsmoral.

Å vaske toaletter tidlig i 20-årene har gjort at å jobbe med lidenskapen føles som en luksus i forhold. Fra sine kontorer på Verftet styrer han både plateselskapet og hjertebarnet Femti-71. 

– Jeg gjør ting som føles viktig og givende for andre enn meg selv, og det hjelper på motivasjonen. Men jeg skal ikke lyve, det hjalp også å få barn.

‍– Vi må ikke bli redde, vi må ta tak

Da han fikk vite at han skulle bli far for første gang var det noe som endret seg.

– Fra dagen jeg fant ut at jeg skulle bli far har jeg jobbet i en helt annen kapasitet. Før det trengte jeg gjerne ikke jobbe så mye heller. Nå er det to stykker som skal spise og bo, og ikke bare meg og min kjære.

– Har det å få barn gjort at du ønsket å være med å påvirke hvilken verden de møter som ungdommer?

– Ja, det vil jeg si. Det er nok en brikke i puslespillet. Og så håper jeg de møter gode voksne utenfor hjemmet, som kan være med på å gi de gode ting å holde på med og inspirere dem på den måten, sier han og legger til: 

– Det er viktig at vi snakker om at det er et problem med ungdomskriminalitet. Men vi skal ikke bli livredde, vi skal heller ta tak i det når vi ser trendene. For gjør vi det nå, er det en god sjanse for at det kan gå bra.

Det er lettere å forebygge en brann, enn å slukke en, sier han og viser til Sverige. 

– Der er de kommet til et punkt hvor det nesten er blitt for sent. Der burde de heller vurdere å lage muligheter og organisasjoner for de som vil ut av det livet. Så jeg er ikke her for å redde en 27-åring ut av et drøyt liv, det er ikke min kompetanse. Men jeg kan skape en aktivitet for 14-åringen som ikke er kommet dit enda, vise at det finnes andre måter å gjøre ting på. Det er det jeg jobber for, sier han og avslutter: 

– Derfor håper jeg at vi ikke kutter i ting som går på ressurser til ungdommer. Det vises gang på gang at hvis folk har noe å gjøre på, så går det stort sett greit. Og det finnes bevis i vår verden på at ungdomsklubber fungerer.