Malik sitter og ser utover Lille Lungårdsvann når vi finner han inne på Landmark midt i julekaoset. Kaos er han vant med. Oppvokst i en søskenflokk på seks, på toppen av Løvstakken, var musikk og kaos en stor del av oppveksten. 

– Jeg er oppvokst med mye musikk rundt meg. Det var alltid musikk i bakgrunnen hjemme hos oss, og besøk som kom og gikk. Jeg tror det har vært katalysatoren, forklarer han på spørsmål om når musikkeventyret startet.

– Dette er mitt aller første intervju, forresten, røper han på vei opp i andre etasje hvor bildene skal tas. 

‍Slapp første låt som tolvåring

Han slapp sin første låt som tolvåring. Låten, som var en remix av Rick Ross-albumet «Teflon Don», fikk 10.000 visninger på Youtube.

– Nå er jeg bare glad for at den er borte, ler han.

Han beskriver barndommen som spennende, med mange innslag av andre kulturer og mye besøk. Det var nesten ikke en dag uten musikk og dans i hjemmet. I tillegg var Løvstakken på slutten av 90-tallet preget av kommunale boliger og på mange måter en tidlig introduksjon til noen av livets skyggesider.

– Jeg tror jeg var heldig med at jeg var i en gjeng som spilte mye fotball og derfor holdt oss unna trøbbel. Det gjorde nok at jeg lærte å bli flink med folk, hvis ikke kunne man gjerne valgt å gå i en litt mer negativ retning, reflekter han.

Soundtracket gjennom ungdomstiden var Drake. Han gikk på toppidrettslinjen på Akademiet i Bergen og drømte om å bli proff. 

– Nå er jeg glad for at jeg innså at jeg ikke var god nok, men også takknemlig for å ha satset. Å spille fotball er en fin inngang til å få et miljø. 

Miljø og venner har han hatt rundt seg så lenge han kan huske. Men etter videregående skole og et friår, følte han at det ikke var mer igjen å gjøre. Likevel flyttet han ikke fra Bergen, men til Oslo. 

– Det var sunt for meg å flytte fra det jeg var vant til. Det tvang meg til å by på meg selv på en annen måte. Og så var jeg så heldig at mine to beste venner fra Bergen flyttet til Oslo samtidig som meg. Men jeg er veldig glad i Bergen. Bergen og Løvstakken er i mitt hjerte for alltid, konkluderer han med et varmt smil. 

‍Fant seg selv

I Oslo fant han både seg selv og nye hobbyer. Utvalget var et annet, det samme var mulighetene. Den første tiden brukte han på å dykke ned i nisjer, og nøt at han ikke ble dømt for det. Uansett hvor særegent det måtte være.

– Kunst, film, musikk, mote, mat og vin. Jeg ville bare utforske alt sammen på et nytt nivå.Og så hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg ville begynne med musikk igjen.

Han hadde lovet moren å studere samtidig som han utforsket sitt nye liv i Oslo.

– Da skjønte jeg at jeg ikke var klar for å lage musikk, for jeg hadde ikke nok identitet enda. Jeg ville ikke bare hoppe på en beat og si masse ting som ikke var meg. Jeg vil at det skal være ektefølt og genuint, i hvert fall for meg. Så da begynte jeg heller å studere geologi, og fant ut av de andre tingene på siden.

Så møtte han Adrian Lorgen. Og alt klaffet. Bergenseren beskriver musikken de lager som noe annerledes; Hiphop i kjernen, men på grensen til pop. 

– Jeg er veldig glad i å lage låter som er rike og intrikate. Det skal være genuint, og en blanding mellom det organiske og syntetiske, med fine pianoakkorder, synther og perkusjoner som bongotrommer i stedet for "hi hats". Vi er rett og slett fri i uttrykket, og ikke låst til noe.

‍Hjemkomsten

Inspirasjonen henter han fra hele verden, enten det er orkestrale elementer fra Frankrike, arabiske gitarer eller balkansk techno. 

– Ørene mine er alltid åpne for inspirasjon. Og når det kommer til låtskrivning finner jeg mye inspirasjon i John Olav Nilsen og Gabrielle her hjemme, og Drake, Rick Ross og PlayBoi Carti i USA, for eksempel. Ingen kan underholde som dem. 

Første liveopptreden var på Camp Øya i fjor. En endags bransjefestival som viser frem det nyeste innen norsk musikk. 

– Så fort jeg fikk muligheten omstilte jeg meg og planlagte showet ned til minutter. Så selv om jeg gikk veldig i minus, var det såpass gøy at det var veldig verdt det. 

‍– Liker du å stå på scenen?

– Jeg er nok ikke så glad i å stå på en scene, men jeg er glad i å skape noe fint sammen med publikum. Det er ikke meg som er fokuset, men samspillet med alle som er involvert. Og så må jo jeg komme inn og gjøre min del. 

Når han kommer inn på scenen må han gjerne bruke første halvtimen på å overbevise publikum. Den neste er til for å senke skuldrene og ta imot feedbacken fra de som har valgt å komme og se på. Dette var også tilfellet da han kom tilbake til hjembyen og spilte på bransjefestivalen Vill Vill Vest i fjor høst. 

– Når og hvis jeg klarer å overbevise dem, koser jeg meg skikkelig. Så det var en stor ære å spille på Vill Vill Vest. Jeg føler jo at jeg er en artist fra Bergen som startet karrieren sin i Oslo. Musikkscenen i Bergen er så stor, så jeg kom litt ydmykt tilbake og ba om å få bli med, på en måte. 

‍– Men du ble vel tatt ganske godt imot, om jeg husker riktig?

– På siste låten fikk jeg med meg alle kompisene mine fra Løvstakken, Sletten og Møhlenpris opp på scenen, så det ble en blanding av å ha de som har kjent deg lengst rundt deg, og å spille i sin egen hjemby. Det er det mest nervøse jeg har vært, men jeg følte meg hjemme og håper jeg kan spille her oftere.

‍Ikke fått drahjelp fra familien i bransjen

Malik kommer fra en ordentlig musikkfamilie. Broren er Yunus Daar, manager i Nora Collective og kjæresten til Julie Bergan. Fetteren er Arif Salum, bedre kjent som rapperen Arif Murakami. Å ha spellemannprisvinnere, og noen av Norges største musikkpersonligheter rundt middagsbordet er noe han har vært vant med helt fra Arif slo igjennom i 2013. Likevel har han ikke fått så mye drahjelp som folk gjerne tror.

– Jeg tror nok folk tror, og forventer, at jeg har fått mye mer hjelp enn jeg har fått. Før kunne jeg bli litt sur over at det ikke var mer hjelp å få, men nå ser jeg verdien i å ha måtte finne ut ting på egen hånd, sier han og tilføyer:

– Ingenting kommer gratis. Men det, at en som er så erfaren i bransjen som Yunus, er manager for meg, kommer jo veldig godt med. Men både Yunus, co-manager Ali Omar og jeg er innforstått med at det aldri er "hands out" fra folk. 

Sammen jobber de målrettet med en overordnet strategi, og i den blir det tydelig at selvstendighet er en viktig faktor for å lykkes, og at det finnes et nåløye man må bryte gjennom. 

– Alt annet blir en bonus. Så har jeg såklart alltid vært veldig stolt av min bror og min fetter. Arif viste at det gikk an å få det til for en som ser ut som meg. Men så har jeg nok en lang vei å gå før jeg kan sammenligne meg med de to. Men det at noen viser at det er mulig, det er verdt mer enn penger.

‍Seks låter, seks faser

Nå er han i gang med å ferdigstille sitt siste prosjekt «Ordner seg for snille gutter». Prosjektet er i ferd med å bli en konseptuell EP hvor Malik, over seks låter, forteller historien om en ung minoritetsgutt som går gjennom livets lekser og blir til en voksen mann. 

– Jeg har ikke vært heldig nok til å ha de beste mannlige forbildene som liten, så det er det det handler om. Vi starter litt uskyldig på den første låten, og så går vi videre til utageringfasen og ungdomstiden. Prosjektet ender på en livsrefleksjon. Det punktet der man går inn i seg selv og innser at barndommen er ute av ens egen kontroll, og at man lærer seg å akseptere det og at ting ordner seg.

At ting ordner seg lærte han av moren som liten. EP-en er en hyllest til henne og kvinner verden over.

– Jeg har ikke snakket så mye om min mor på tidligere prosjekter, men denne gangen er det mye homage til min mor. Jeg er en stolt mammagutt, avslutter han med et blunk.